- Du har kanskje kjent på symptomene, fru Dahle?

Overgang, nedgang, total avgang

-Blodprøvene viser at du har startet på overgangsalderen.
Forvirret ser jeg meg over skulderen for å sjekke hvem han snakker til, fastlegen.
Det hersker en underlig nedstemt stemning inne på kontoret, overgang, avgang, nedgang, stakkars menneske som får dommen denne fine mai-dagen.

– Hæ?…
Jeg både kjenner og føler at geipen dras ned mot gulvet. Det er vitterlig meg han ser på, det er min domsavsigelse han leser opp fra dataskjermen han har foran seg.
– Du har kanskje kjent på symptomene, fru Dahle?

Jeg surner øyeblikkelig, kjenner svetten som varsler et kommende svettetokt piple frem øverst i panna. Tenker på det øyeblikket i forrige uke, da jeg møtte rømme fra kopimannen som forsøkte drive viktig opplæring på vår nye kopi-vidunder-maskin. Husker følelsen av iskald luft mot hode og kropp der jeg hang hikstende ut av kontorvinduet mens tusen unnskyldninger for min pågående flukt ble servicemannen til del.

– Nei, ingen symptomer what so ever!!!
Jeg slår det fast som om ingenting i verden er sikrere enn nettopp dette faktum. HAH! Jeg kan nesten ikke vente til jeg kommer hjem. Det skal googles, og fastlegens medisinske kompetanse og blodprøvetaking skal bortforklares og lefles med helt til han innrømmer at han har tatt feil og at jeg slett ikke er inne i den forhatte perioden som markerer slutten på 35 års fruktbarhet, sånn omtrentlig.
Jeg gleder meg allerede til neste legetime!

Vel hjemme åpner jeg nettleseren og søker på «symptomer på overgangsalderen». Og der ramses det opp, den ene vederstyggeligheten etter den andre. Når ordene er skummet gjennom aner jeg konturene av en velkommen uføretrygd ikke så altfor langt inn i nærmeste fremtid. Angst, uro, lavt energinivå, konsentrasjonsproblemer, beinskjørhet, hjertebank, hodepine, humørsvingninger – det er visst ikke måte på hva vi kvinner skal måtte lide oss i gjennom, selv etter avsluttet eggproduksjon.

Betuttet lar jeg meg synke ned i nærmest godstol. Energinivået nådde visst et lavmål bare ved å ta innover meg alt jeg nå har i vente. Den eneste trøsten jeg kan finne er at dette muligens kan utnyttes til egen fordel, for det må da være mulig å få litt sympati når jeg de nærmeste årene skal gjennomleve alt det jeg nettopp har lest om? Det finnes ikke lenger tvil i min sjel om at jeg er i starten på utfordringer som vil kreve sin kvinne. Og kanskje sin mann også, når jeg nå skal være helt ærlig med meg selv.

– Du er jo den samme som før, ingenting er forandret fra i går til i dag! Trøster mannen når jeg selvsamme kveld fortvilet ræmjer og bæljer ut min sorg over det jeg føler er tapt, fremtidig kvinnelighet.

«Min farmor ble vrien da hun kom i overgangsalderen, men hun kom seg igjen en uke før hun døde» sier Siri på ni.

Ja ja, det er jo lov å håpe!
 

Facebook Kommentar