Mye latter: Anfinn er en notorisk spøkefugl. Som kona Turid sier:- Han gjør seg mye til og kan få meg til å le selv under en helt vanlig spasertur!

Ikke akkurat en morgenfugl

I september 2013 trakk Ingunn Dahle det lengste strået i redaksjonen, hun fikk nemlig æren av å portrettere Anfinn Myrvang.  Noen år senere er Anfinn like oppegående, humoristisk, lun – og ikke minst; meningssterk. Det siste året har han  uredd  frontet sitt syn i flere aktuelle samfunnssaker. Lær Anfinn, som også er en kjær samarbeidspartner for Framtia, bedre å kjenne gjennom denne flotte reportasjen.

 

Selv om han ikke er en typisk morgenfugl, Anfinn Myrvang, er han overraskende slagferdig og har ordet i sin makt selv på tidligmorran.

– Aller først må jeg ha en røyk på trappa, så kan dagen starte!

Tekst: Ingunn Dahle. Foto: Tanja Midthun

Vi starter samtalen allerede ved utgangsdøra. Samtidig får vi tid til å beundre Anfinn og Turids vakre hage som lar øyet hvile og hjertet få ro. Det er tidlig onsdag morgen og lett yr i lufta. Anfinn har stått opp en time før normalt, men ser ut til å stå han av, der han inhalerer dagens første dose friskluft med stor iver og et salig glis. På det koselige kjøkkenet har kona laget frokost. Hjemmelaget gomme med masse kanel tar et øyeblikk vekk alt fokus på den virkelige oppgaven….som er å portrettere Framtias egen Anfinn. Jeg vantjeg vant, tenker jeg lykkelig for meg selv. For jeg trakk det lengste strået i den redaksjonelle kampen om å få lov til å skrive om skribenten. Jeg gleder meg!

portrett-anfinn-02Stor spøkefugl

Etter eget utsagn har Anfinn og Turid 27 barn som raskt kommer ned i 8….hver…eller var det muligens tre som var det riktige antallet? Han er en stor humorist og spøker hele tiden. Barna er alle født på vårparten, før han dro til Lofoten måtte han jo skaffe seg godt haill må vite…

Tull det også. Anfinn har aldri vært på Lofotfiske, han liker ikke engang å få fisk på kroken når han slenger snøret ut i havet. Det eneste som er sikkert er at han nok har «haillet» seg litt innimellom. For en arverekke har han fått. Hilde (43), Anette (40) og Stian (35), samt tre svigerbarn og seks barnebarn sørger for at det stadig er noe å feire i den Myrvangske slekt.

– Ja det er mye feiring, og alle er med på alt. Jeg tror vi er litt spesielle her vi klamrer oss fast i Meløy hele gjengen. I tillegg til alle mine egne etterkommere, er alle fem søsknene mine bosatt her. Myrvanggener, det er noe hjemmekjært med dem!

En helt egen verden

Importert Holandsfjording kaller han seg. Fra selve «tettstedet» Storvik langs med fjordtarmen, der trådte han sine barnesko. Oppvokst på et lite småbruk med én ku og fire sauer. Mor, far og søsken.

– Fortell om barndommen din, Anfinn?

– Det var vel et bal…hadde jeg en barndom tro?

Han flirer og forteller at det var fint å være unge i det lille samfunnet. Tross alt hadde de både skole, butikk og lokalbåt som anløp to ganger i uka. Hans beste venn var en spissbåt. Roingens kunst lærte han allerede som fireåring. For å slippe ut på havet alene ble det kun stilt en betingelse….mor måtte kunne se poden fra vinduet.

– Den dag i dag skjønner jeg ikke vitsen med det, hun kunne ikke svømme!

Vi flirer. Smører en skive med godt smør og topper med nyrørt tyttebærsyltetøy. Drikker kaffe i ei kort stillhet. Nasjonalromantiske bilder sirkulerer i hodet. Det er lett å se for seg en idyllisk barndom med få problemer.

 

Anfinn får et glimt av verden

– Undrer meg på hva jeg får se bakom de høye fjelle…det var et sitat av Bjørnson jeg fikk høre da jeg begynte på skole som seksåring.

Anfinn undret og skulle snart få svar. Etter å ha klatret opp fjellets steile sider befant han seg plutselig med vidt utsyn over Bjærangfjorden. Sjokket var stort da han til sin forundring oppdaget at verden slett ikke var bare var bratt.

– Lenge trodde jeg at det var noe feil med terrenget på andre siden av fjelltoppene. Det var jo flere fordeler med å bo bratt slik jeg så det. Hver gang pappa slet en stein opp av jorda gjorde nedoverbakken resten av jobben med å bli kvitt den.

Ikke en søndag gikk uten familietur i naturen med søsken, foreldre og sotkjele. Skog, bakke og hav var leke- og tumleplass. Anfinn viser oss et bilde av en stor familie i en liten båt. Kun menneskene er synlige, smilende og uredde trykker de seg sammen uten redningsvest som en del av turuniformen.

– Som liten var jeg nokså redd vind og bølger. Så snart det ble en vindgråe var det om å gjøre å komme seg på land så fort som mulig.

Når Anfinn er på havet, er det gjerne sjelelig terapi som er målet. Dorge kan han godt, men ser helst at han slipper å få fisk på kroken.

– Det er å sitte der med kaffetermosen på tofta som er lykken. Jeg innrømmer at jeg knapt vet forskjellen på en hyse og en pinsevenn….

Lærer…eller journalist?

Så reiser også Anfinn ut i den store verden. Skjønt ikke så langt i første omgang. Nordtun og framhaldsskole er stoppested. Han lurer… blir det lærerskole eller journalistyrket? Tilslutt faller valget på førstnevnte. Meløy forlates noen år til fordel for studier i Alta og Tromsø. Her treffer han studenten Turid og hennes skjebne som evig nordlending besegles.

– Var det kjærlighet ved første blikk, Anfinn?

– Nei, det kan jeg umulig tenke meg til. Ja ja…kanskje fra Turid sin side.

Han flirer i den hvite barten. Ser bort på kona han har hatt kjær i 42 år. De er trygg på hverandre. Hun ler med, unnlater å kommentere påstanden.

– I 1969 kom vi til Engavågen. Begge hadde fått lærerstillinger på Enga skole. Det var en helt grei jobb.

 

 

Et møte med veggen

Helt grei jobb…jeg ser på Anfinn som hviler haken mellom tommel- og pekefinger. Han sitter avslappet og tilbakelent på kjøkkenstolen. Jeg venter. Hva skjedde ettersom ordkunstneren plutselig bruker forsiktighet, nøler litt?

– Til slutt møtte jeg den berømmelige veggen. Jeg hadde lenge følt meg som en kelner som bare serverte andre- Tilbake fikk jeg lite eller ingenting.

Stadige forandringer i skolevesenet og andre forventninger til lærerne, uten at nytt faglig påfyll ble gitt, gjorde arbeidsdagene tunge. Fantastiske kolleger, hyggelige barn og foreldre, ingenting kunne stoppe den smellen han ante var på tur.

– Det var en langsom utmattelsesprosess som gikk over flere år.

Sykemeldingsperioden ble lang og tung. Et helt år passerte uten at Anfinn følte seg særlig til stede i nuet. Det endte med halv uføretrygd, men også muligheter for å finne nye måter å leve sitt yrkesaktive liv på.

– Man hører mye om negative opplevelser i møte med offentlige instanser. Jeg har bare skryt å gi.

Uten å nøle kastet han seg nå ut i skriveprosjekt og ble lønnet av kulturkontoret i kommunen.

– Jeg bestemte meg for å styre meg selv resten av mitt arbeidsliv.

Turid har hentet strikketøyet og koser seg med rødt garn i fanget. Fingrene arbeider jevnt og rutinert. Hun ser på mannen sin og sier:

– Det var som å få en ny mann. Energien kom tilbake og det var merkbart både når det gjaldt vasking i huset og innsats på kjøkkenet. Plutselig kunne jeg komme hjem til en mann som hadde middagen klar. Å se at han livnet til føltes godt!

Anfinn som pappa og familiemann

Vi får straks beskjed om å spørre ungene når vi lurer på hvilken farstype han heller mest til. Innerst inne mener han at han har vært nokså streng.

– Da jeg startet min karriere som pappa, hadde jeg liten erfaring. Ikke hadde jeg gått fars-skole heller. Alt i alt tror jeg nok at eldstejenta Hilde hadde det litt tøffere enn Stian. Han hadde nok fått en del av veien oppgått av søstrene på forhånd.

portrett-anfinn-05At Anfinn ikke fjernet grusen i innkjørselen før døtrene var flyttet vel hjemmefra, sier noe om hans omsorg og behovet for å vite om Hilde og Anette var trygt innenfor hjemmets fire vegger når natten senket seg.

Summa summarium: Jentene flytter, Anfinn legger lenge etterlengtede steinheller i inngangspartiet.

– Vi har alle barn og barnebarn nært. Det gir oss forutsetning for å holde god kontakt og å delta i deres liv, sier Anfinn og ser bort på kona før han fortsetter:

– Når det er sagt så må jeg si at ungene maser lite på meg. Det er Turid som er den flinke, den som alltid stiller opp. Skal jeg være aktiv bestefar, tar jeg dem med på fjellet. Og helt seriøst…fjellet med barnebarn er mye morsommere enn uten!portrett-anfinn-03

 

 

Privat om trua

Også Anfinn har en tro, selv om den ikke alltid synes like lett. Han er forsiktig med å forsøke tvinge sine egne meninger over på andre mennesker. Hele livet har han vært medlem av frikirken, noe som får forutinntatte meg til å undres…

– Du virker ikke som stereotypen på en kirkegjenger, Anfinn. Jeg har til og med sett deg drikke rødvin…

– Jeg både røyker og drikker og holder et svare leven!

Han flirer og vi knekker sammen over frokostbordet i en felles, rungende latter.

– Troen fikk jeg med meg hjemmefra. Den har aldri vært en ballast, men en naturlig del av livet. En søndag uten gudstjeneste er ikke en skikkelig søndag for meg!

Han er allikevel opptatt av at det han tror på er privat, og vil for all del ikke settes i bås.

– Det jeg tror på er en sak mellom meg og vår herre. Jeg føler at det er rom for å ha sine egne meninger og å stå for dem i frikirken.

Anfinn sier selv at han skiller seg ut fra de andre i menigheten på en måte:

– Jeg er den eneste som står på kirketrappen og røyker etter endt gudstjeneste!

Kunstneren Anfinn

Han er en kunstner med ord, Anfinn. Når det kommer til stykket, er han minst like flink med malekost som med penn. Han har delt av sin kunnskap gjennom kursing på steder så geografisk fjernt fra hverandre som Beiarn og Toscana.

– Her ser du mitt siste verk…»Snykov»!

Han ler så han rister og peker på den hvite kjøkkenveggen bak seg. Alltid denne lettheten med smilet, den raske, underfundige kommentaren som får alle i hans nærhet til å le.

– Jeg har likt å tegne siden jeg var liten gutt hjemme i Holandsfjord og har trivdes godt med en blyant i hånda. Når de andre tok notater på skolen, satt jeg og tegnet.

I dag maler han mest akvareller. Han mener selv at dette passer en utålmodig sjel godt. Tross alt går det fort for malingen å tørke…

– Det går litt for sent med olje skjønner du!

Når han nå går over i pensjonistenes rekker, er dette noe han ønsker å bruke mer av sin tid på. Han kaller det drømmen om å kunne «male etter hjertet!» Noe vi, etter å ha beundret noen av bildene hans, absolutt kan si oss enige i…

– Mal Mer Anfinn!

portrett-anfinn-forsOm seg selv

Å beskrive seg selv er alltid vanskelig, men han gjør et tappert forsøk. Ord som utålmodig, kjempesnill (ler) og nysgjerrig kommer etter litt nøling.

– Jeg liker å møte mennesker, det har vært drivkraften i mitt arbeid som journalist.

– Hva med temperament? Er du den hissige typen?

– Jeg er flat som ei fjøl! Roligheten selv.

Jeg kikker bort på Turid, vil ha litt drahjelp. Etter 44 år burde hun kjenne mannen sin bedre enn noen.

– Anfinn er veldig humoristisk og gjør seg mye til. Selv på en helt vanlig spasertur kan han få meg til å le. Han er flink til å grave og legger mye og skikkelig arbeid bak ting han leverer. Enten det er et bokprosjekt eller en tale.

Hun legger til at ektemannen nok er en perfeksjonist, men understreker at det nok kommer mest av hans store kjærlighet til det norske språket.

– Hjemme hos oss er det Anfinn som skriver julebrev. Hvert år får vi sikkert rundt 70 hilsener fra fjern og nær. Jeg har en sterk mistanke om at dette er mest for at de skal få Anfinns hilsen i retur.

Anfinn livner til, det er en ting han gjerne formidler sin lidenskap for, og det er hurtigruta:

– Jeg elsker hurtigruta! Hvis det er et sted det er mulig å nå med dette fartøyet, ja da velger jeg denne måten å reise på. Å sitte på øverste dekk, med en bok, vekselvis lese og beundre hav og landskap….da føles det som om jeg styrer verden. Der slapper jeg av, og stresser ikke. Hadde det vært mulig hadde jeg gjerne reist til Toscana med hurtigruta!

 

Facebook Kommentar