-I dag skal jeg vise fram MITT MELØY, noe av det som fikk meg til å bli, noe av det jeg faktisk ikke kunne reise fra.

Hver gang vi møtes

Hvor kort eller lang tid er 25 år, egentlig? Sittende bakerst i en rib mens vi suser gjennom vakkert landskap, kjennes årene nesten som timer. Foran meg sitter ti av de menneskene som i ungdomsårene var med på å forme meg, og som allerede har fylt svært mange sider i minneboka mi. I dag er de kommet hit, fra alle kanter av landet, for å mimre om de bekymringsløse gymnasårene. Og alle ser nøyaktig like flotte ut som før!

Jeg var selv av dem som flyttet til Meløy. Jeg var også av de få som ble igjen. Derfor ligge stoltheta tjukk innenfor flytevesten. I dag skal jeg igjen vise fram MITT MELØY, noe av det som fikk meg til å bli, noe av det jeg faktisk ikke kunne reise fra. Og fordi jeg kjenner til mye av det som rører seg, det som tross alt gjør Meløy kraftfull og sterk, blir jeg kjentmann og ambassadør.

Gråskodda ligger tjukk, det er regn i lufta og sikta er heller dårlig for sightseeing. Men vi har jo sett eventyret før, alle sammen. Opplevd silkemjuke godværsdager, så vel som sørvestkuling og storm. Dessverre har noen hatt det mer værhardt enn andre i livene sine. Derfor er vi langt fra fulltallige, som på klassebildet vi mange timer senere betrakter i fotoalbumet som sendes fra fang til fang.

Mellom permene ligger mye gjemt. Akkompagnert av god mat og drikke hentes det fram. Vi sender ut latterkuler og tårer om hverandre, blir rørte, begeistret og kanskje litt flaue over minnene som popper opp. Det var permanentkrøller og høy sigarettføring, hybelfester og practical jokes av verste sort. Ikke rart vi var beryktet, elsket og fryktet av medelever i klassene under oss. Og av direktøren på Ørnes hotell.
– Husker du ditt og husker du datt? Tenk at vi kunne, tenk av vi turte… Herreguuuuud!
Det er som å slippe erter ut av en sekk, det kommer bare mer og mer. Lattermusklene slår krøll på seg i magen.

Så var det nok ikke like stort fokus på skolemiljø og inkludering den gang. Dersom jeg lukker øynene, kan jeg ennå skimte konturene av de som aldri slapp innenfor, fant sin plass. Når man er 17, ser man nok best sin egen navle. Når man nærmer seg 45, begynner tunnelsynet å gi seg. Men i kveld, i disse tilmålte timene, velger vi de gode minnene.

Akkurat som gamle Noah med Arken, som endelig så grønt land etter alt regnet, trekker vi ut når væromslaget kommer. Natta er fremdeles ung, sola sender gavmilde stråler og med stadig yngre sinn fortsetter vi vår vandring bakover. Det som ligger foran, er mindre viktig, for det vil vi aldri kunne dele på samme måte.  Jeg ringer neppe Jøte eller Svein om kjøkkenkrana mi en dag springer lekk. Men sammen med Vivian, Rita, Anne Helene og de andre, er de viktige folk i livet mitt likevel!

-Anne Mette

Facebook Kommentar