Halloween-unger

Halloween-unger, altså…! Tenk å løpe rundt fra dør til dør og tigge godteri fra folk. Og endatil true med å gjøre jævelskap dersom en stakkar skulle slumpe til å ha tomme skap. Fyttirakkern! Sånn var det slett ikke da jeg vokste opp. Da gikk ungene fra dør til dør, BARE for å gjøre jævelskap. Og alt godteri i verden ville ikke hindret oss. Sesongen startet rundt den tiden eplene ble modne, og sluttet ikke før det ble vår. Da lot vi nabolaget få en pause, for å komme til hektene igjen.

Vi stormet kjøkkenhager og frukttrær og rasket med oss alt vi kunne bære, og etterlot oss knekte greiner, fotavtrykk og sinte hobbyprodusenter. Så møttes vi på et avtalt sted og smakte på fangsten. Når det ikke var mer igjen i hagene og frosten la seg, fant vi på andre ting. Vi tulleringte fra telefonkiosken, laget lyder på stuevinduer, sprengte postkasser, ringte på og stakk av, hang etter biler og bybussen, kastet snøball på hus og biler, vippet hatten av gamle damer, kjørte rattkjelke midt i veien og i det hele tatt… Vi var den tids «unger nå til dags», og vi var fryktelig gode på å være nettopp det.

Dagens «unger nå til dags» er ikke like flinke. Ingen unger går på epleslang, ringeklokken får være i fred og ingen kaster snøball på meg. Det har rett og slett blitt trygt å ferdes blant barn, selv om man er voksen. Jeg hadde aldri trodd at det skulle gå så langt.

Derfor har jeg gitt opp kampen mot Halloween. Det er den eneste kvelden ungene går fra dør til dør, uten at det er for å gjøre en god gjerning. Det er den eneste kvelden de er skumle, og de synes det er fryktelig moro. Selv om de truer med å gjøre «knep» så gjør de ikke det. De er nesten ekkelt høflige, hyggelige og takknemlige når de kommer. Jeg hadde en gang tenkt å by dem på frukt og grønnsaker, for «å jævles litt» med dem, men slo tanken fra meg. De ville ikke skjønt poenget. De ville tatt i mot, smilt og takket, og svelget skuffelsen mens de ruslet til neste hus.

Kanskje kan Halloween bidra til at «unger nå til dags» oppdager at det finnes naboer. At folk som de treffer på butikk, skole og organiserte aktiviteter også har et hjem. At de bor i et nabolag bestående av mennesker, med vanlige liv, med sko i yttergangen og kost på trappa. Og så kan de fortelle videre, at treneren, læreren, ekspeditrisen og tannlegen faktisk bor i hus, har egne barn og er ganske greie. Hvis det er en importert og kjøpeglad uskikk som skal til, så får det bare være sånn.

Jeg vil ikke akkurat påstå at jeg omfavner Halloween, men drister meg til å håndhilse på den. Jeg ser et glimt av gamle dager i det. Bortsett fra jævelskapen da. «Unger nå til dags» har langt igjen før de når oss til anklene på det området. Men de føler seg litt uskikkelige, når de sitter og gumler godteri fra en overfylt bøtte. For det er jo ikke lørdag.

Facebook Kommentar