– Glad det var jeg som fikk kreft

Denne saken sto på trykk i Framtia i oktober 2013 og publiseres nå som et «glimt fra arkivet». Tøffe, sterke Monica. Som hverken var redd for å kaste parykken eller fortelle om sine innerste tanker, gjorde et sterkt inntrykk på mange. 
Monica er forlengst tilbake i 100 prosent jobb, og tenker ikke så mye på kreftsykdommen til daglig. Hun er også en av de heldige som ikke merker så mye til ettervirkningen av behandlingene hun gikk gjennom. 
-Jeg lever et fullverdig og godt liv, men kreften kommer alltid til å være en del av min historie, sier hun i dag.

Høyreiste, stolte, sprudlende og friske Monica var aldri syk.
Så fikk hun brystkreft som 41-åring.

Ingen har vandra den vegen
du skal gå
ut i det ukjende
ut i det blå
Dette er din veg
berre du
ska gå han
Og det er uråd å snu
Olav H. Hauge

Oktober blir til november. Vinter og mørketid sluker ubarmhjertig det svinnende dagslyset. De fleste har allerede begynt å forberede seg til den store julehøytiden som snart er i anmarsj. Glede og forventning råder grunnen i de fleste hjem rundt omkring i Meløy. For Monica Svendsgård (42) er livet og hverdagen i ferd med å forandre seg. Snart skal hun få en telefon, bli bedt om å møte på sykehuset. Med seg på reisen vil hun ta mannen sin, Jan-Tore. Han skal komme til å holde hånden hennes når hun får beskjeden. Om at hun har kreft.

Og døden skal bli det første hun tenker på.

Særs levende
Hun møter oss med en fremstrakt hånd i eneboligen sin med vidt utsyn over Ørnes. Handtrykket er fast, smilet bredt. Man hører latteren ligge der som en alltid tilstedeværende skjelving i stemmen. På lur, hun har smilet og humøret med seg hvor enn hun går. Jeg kjenner ikke Monica veldig godt fra før, men har med meg et solid inntrykk av en tøff, uredd dame som gjerne tar sin plass i livet. Hun er ikke redd for å synes, og godt er det. For har du rødt hår og rager en meter og åtti over bakken er det vanskelig å gjemme seg særlig godt. Hun flirer, hun gråter….hun gjør alt på en gang. Men mest av alt lever hun, Monica ble erklært frisk i juni.

– Bare gled dere, en av tre får kreft. Da jeg begynte min reise som kreftpasient trodde jeg oddsene var bedre, en av fem. Jeg hadde en klar formening om at jeg skulle bære børa for min familie. Jeg skulle bli den ene utvalgte. Jeg er sterk og brystkreft er helbredelig. Akkurat den saken er grei.

Alvoret setter seg mellom veggene. Høstdagen utenfor er mild, trærne er begynt å gulne. Det er snart et år siden Monica dro på sin årlige mammografi. Hvorfor akkurat hun, i en alder av 38, bestemte seg for å få utført denne undersøkelsen jevnlig, kan ikke engang hun svare på. Det var ingen brystkreftpasienter i familien, ikke det hun visste. Senere skal hennes far fortelle om farmoren som døde av sykdommen.
– Jeg liker å ha kontroll over ukontrollerbare ting. Det var mest derfor.

Hadde symptomer
Året før merker Monica et innsøkk i høyre bryst. Det kommer og går og varierer i dybde. Enkelte dager er det nesten helt borte, for så komme tilbake. Senere viser det seg at den skumle kulen ligger plassert akkurat der. Selv når hun får visshet klarer hun ikke finne den med fingrene.
– Kanskje jeg ikke ønsket å kjenne den. Det kan føles enklere og ikke vite.

Hun trekker på skuldrene, hva hun tenkte er fremdeles som et sort hull i minnet.
– I ettertid har jeg lurt på om kreften kunne vært avdekket allerede året før. Om noen har glemt å rapportere, for symptomene var jo der. Jeg har lurt litt på å spore opp i det, men tenker at jeg ikke orker. Det blir ikke noe bedre for meg. Det gikk jo bra tilslutt!

Hun smiler nå, Monica. Spiser kjeks og drikker kaffe. Dveler ikke så mye ved ting, sier selv at hun ikke er en typisk grubler.
– Jeg har alltid undersøkt brystene mine i dusjen. Men kulen kjente jeg aldri. Mitt inntrykk var at mange av puppedamene jeg traff i Tromsø hadde den samme erfaringen.

Barna får vite
Monica er kvinne, hun er kone, hun er mor. Når man får barn rives alle gjerder ned, bekymringene kommer for å bli. Tøff kvinne blir til sårbar kvinne. Det finnes ingen vern mot redselen en mamma kjenner når hun ser for seg at hun skal dø fra sine barn. For henne var denne tanken det verste, en tenkt virkelighet så grusom at den nesten ikke var til å holde ut.

– For min egen del var det ikke så farlig. Men ungene, tanken på dem midt i alt dette, var vanskelig. Redselen for at de skulle se meg syk. Inni hodet har man en tendens til å svartmale alt. Media fremstiller alltid kreft som noe fryktelig trasig, nå kjenner jeg at dét gjør meg provosert. For det trenger ikke være slik. Det finnes mange gode hjelpemidler for de som trenger det.

Monica og Jan Tore bestemmer seg for å vente med å fortelle ungene noe som helst før de vet noe sikkert. En dag familien er samlet skal bomben springe. Kristin på 14 kommer dem i forkjøpet:
– Mamma, du har kreft!
Det er mer som en konstatering enn et spørsmål. Monica nikker og forteller. Reaksjonen er overraskende rolig. Mamma venter på tårer som ikke kommer.

– Da hadde vi fått beskjeden om at det ikke var spredning, og det var greit å komme ut med det. Jan Tore var der for meg hele tiden. Han var litt på utsiden og den som fikk med seg beskjeder fra legene.

Kampen begynner

Dagen i morgen
har du ikke noe løfte på
Du vet ikke
om du kan regne med å råde over den
Men dagen i dag
er det eneste du kan være sikker på
Du kan fylle den med det du vil
Benytt deg av det
G.
Brandes

Cellegift som pumpes inn i kroppen. Monica mister alle negler og førligheten i fingrene. Beinverk og tap av hår over absolutt hele kroppen….kreft er mer enn én ting.
– Det har jo sine positive sider, prisen på barberblader har ikke vært så viktig for meg. Mascaraen har også fått hvile seg.

Vi flirer midt i alvoret. Monica har for lengst tatt av seg den røde parykken. På hodet ser vi dunhår i sin spede begynnelse. Puppen er intakt, det holdt å fjerne kulen. Under armen strekker et arr seg ut i sin fulle lengde. Kreftceller ble funnet også i lymfeknutene.  På grunn av at brystkreft er en hormonbasert krefttype, må hun ta antihormoner i fem år. Dette har ført til at hun automatisk kommer i overgangsalderen. Svetting og hetetokter er tilleggsproblemer hun må lære seg å leve med.

– Stemmer det at du lot barna klippe av deg håret da det begynte å falle av?
Monica både ler og gråter ved minnet. Tårene triller mens hun forteller. Om Kristin og Rikart som fikk være frisører for en dag. Om hårlengden som gradvis ble kortere. Tilslutt var det barbermaskinen som fikk æren av å fjerne det siste røde håret på mammas hode.
– Da kviet de seg veldig, men det ble gjennomført med stil. Jeg hadde både rottehale og var pønker underveis.

Puppedamenes fellesskap
Etter åtte tøffe cellegiftkurer er det tid for stråling i seks uker. Ikke vet Monica at hun skal komme til å etablere sterke vennskap med andre i samme situasjon. På sykehushotellet i Tromsø møter hun glede, latter og sorg. Løspupper og parykker flyr som prosjektiler i luften med jevne mellomrom. Det strikkes, prates, gråtes. Her er det lov å være seg selv.

– Vi kunne hoppe fra alvorlig sykdomsprat til noe helt annet på et øyeblikk. Det viktigste var å være der for hverandre. Snart skal jeg treffe ei av dem jeg ble kjent med, det gleder jeg meg til.
– Hva med den såkalte kvinneligheten når man fjerner et bryst, mister hår og kommer i overgangsalderen?
– Jeg vet om flere som fjernet begge brystene på grunn av at sykdommen var så aggressiv i familien. Det å miste en pupp er en liten pris å betale for å bli frisk.

Med ett går alvor over til høy, glad latter:
– Nypuppene blir jo også mye finere enn de gamle, litt utslitte! Har du et igjen som ser litt slitent ut, får du faktisk to splitter nye, for det er vanskelig å lage et laaaangt og tilårskomment et. Sjansen for å se ut som en 14-åring igjen er stor.

Sympatibarbering
Monica er tøff. Hun er sterk. I jobben som linjemontør på Meløy Energi har hun bare mannlige kolleger. Nå blir hun nødt å fortelle en skokk med hardbarka mannfolk at hun har fått kul i puppen. Hun griner når hun forteller om reaksjonen til en av dem:
– Hans første reaksjon var å si at hvis jeg mistet håret, så skulle han barbere sitt av. Vi var på lag.

Monica legger hodet bakover og flirer mens tårene spruter.
– I motsetning til meg hadde han ingen parykk han kunne kle på seg!
I snart et år nå har Monica vært sykemeldt. Om ikke lenge skal hun prøve seg i jobb igjen.
– Jeg føler meg frisk, har ikke vondt noen steder. Med litt fysikalsk behandling regner jeg med at jeg snart er i arbeid igjen. Det gleder jeg meg til, de er jo veldig glad i meg der nede.

Når det gjelder sitt møte med helsevesenet finner Monica frem godordene. Hun opplevde støtteapparatet som fantastisk. Menneskene på kreftavdelingen kaller hun engler. Beundringen hun føler for de som står i det hver eneste dag vises i blikket.
– Omsorgen var til stede hvor enn jeg snudde meg.

Monica er opptatt av åpenhet, det å tørre være seg selv på godt og vondt. Når hun ble syk valgte hun jungeltelegrafen heller enn facebook.
– Herregud, hadde jeg vært nødt til å skjule meg, det hadde blitt for vanskelig. Men jeg tror nok det fortsatt er mange som ikke har fått med seg at jeg har hatt kreft.

Fremdeles er det mennesker som kommenterer Monicas nye frisyre. Det er ikke lett å se at det er en parykk hun har på hvis du tilfeldigvis møter henne på butikken. Hun fortrekker det sånn, føler at hun ser mer syk ut uten hår. Ønsker seg ikke akkurat den type oppmerksomhet, selv om hun mener det er helt ok å vise følelser.
– Noen av venninnene til svigermor som selv har hatt brystkreft, har kommet bort til meg og gitt meg støtteerklæringer. Sagt at jeg bare må «stå på». Det setter jeg pris på.

Hvor kommer motet fra
Frisørtime for barna, bilder uten parykk, all denne latteren, denne gleden. Hvor kommer den fra når jeg forventer tristhet og redsel?

– Motet er der. Du har det du også. Det er bare ikke meningen at man skal kjenne sin indre styrke før man trenger den. Når en venninne av meg mistet datteren sin, tenkte jeg at dette måtte være umulig å komme helskinnet fra. Men slik er det jo ikke.
Hun er strak i ryggen, Monica. Gestikulerer mens hun prater. Kunsten å gjøre noe trist til morsomt er ikke noe alle mestrer.

– Da jeg fortalte om barnas frisørkunster på sykehuset, lo de og lurte på hvor jeg tok det fra. Det ble nå bare slik det ble. Og se på meg, jeg har så fin skalle, jeg ble jo tøff!
Da det ble kjent i venninneflokken at nettopp Monica hadde fått kreft, ble det kødannelse på mammografisenteret i Bodø. Når hun, som var så frisk og full av energi, ble rammet, kunne hvem som helst bli det var omkvedet. Monica flirer når hun tenker på det. Jeg ser for meg en lang rekke med livredde Meløydamer på tur for å legge puppen i press. Monica gapskratter, bøyer seg fremover. En ting er hun sånn passe forbannet for:
– Jeg er ikke blitt tynn av kreftsykdommen, heller har jeg lagt på meg. Dét synes jeg er urettferdig!

Råd til andre
Det er ikke lett å gi råd til andre i samme situasjon. Mennesker er forskjellige, opplevelsen av kreft er individuell. Monica er likevel klar på en ting:
– For meg var det riktig å lese minst mulig. Man kan bli vettskremt av alt man kan finne på nettet. På sykehuset fikk vi et par nettsider med innhold de kunne stå inne for.

Det finnes støttegrupper både for pårørende og de som er syke. Monica har meldt seg inn i kreftforeningen. For henne har det vært tilstrekkelig.
– Kanskje er jeg litt sløv på den måten, at jeg ikke orker å sette meg inn i alt mulig.

Det er ikke lett å tro på at det kan finnes positive lyspunkt i kjølevannet av en slik sykdom. Monica tror at det kan være mulig.
– Man lærer sin egen kropp godt å kjenne. Og jeg ser at jeg er sterk, jeg står han av. Det er ikke noe alternativ å legge seg ned å dø.

Noe som irriterer henne litt, er kommentarer som: «du kommer nok til å få deg en nedtur» eller «det er lov å ha dårlige dager, lov å være trist». Da svarer hun:
– Ja det er lov, men jeg nekter å lete etter nedturen og det dårlige humøret. Jeg har det bra, jeg lever. Jeg spiller i korps, går på fjellet og har vanlige hverdager. Slik velger jeg å leve mitt liv.

 

Hva nå, Monica

 Deiligst av alle gleder
er gleden for slett ingen ting
Ikke for noe du kan eller vil
Gleden for intet og gleden for alt
gleden for at du er til
Axel Juel

– Jeg har det faktisk veldig bra. Jeg tenker ikke mye på sykdommen til hverdags. Det er noe som har skjedd som jeg ikke har analysert.
Hun er ingen analytiker, Monica. Ikke typen til å gruble.
– Og ikke bruke all tid på å kjenne etter, har vært det rette for meg.

Moren til Monica har vært en viktig støttespiller under kreftkampen. Hun har vært hushjelp og barnas omsorgsperson når foreldrene har vært bortreist.
– Mamma forsøkte å være sterk, men du vet…hun er også mor med alt det innebærer. Imaget faller liksom helt i dass i det øyeblikket du får barn.

I september i år ble Monica erklært frisk.
– Det var bæljing av glede og lykke. Tårene var gode.

Vi regner med at nå skal livet leves, det begynner jo tross alt på nytt…
– Nei det går jo ikke an. Jeg fortsetter slik som før, og kommer til å skjennes på ungene når det trengs. Her skal det ikke utdeles fordeler på grunn av en mamma med kreft i puppen.
Hun skoggerler, vi flirer med.

– Man lever i en vanlig hverdag, jeg er tross alt ikke død.
Hun føler oss ut i gangen. På veggen henger et skilt hun fikk i gave fra datteren med inskripsjonen: gode mødre har klissete gulv, skitne vinduer og lykkelig barn.

– Hva tror du humøret ditt har betydd i prosessen?
– Det har betydd alt. På mange måter tror jeg faktisk nesten det er viktigere enn cellegift!

 

Facebook Kommentar