Å eldes med litt mer verdighet enn dette, handler sikkert mye om tyngden på bagasjen man har hatt med seg, og hvor godt man har klart å stable et bra liv.

Eldre og klokere? Særlig.

Det snakkes ofte positivt om å bli eldre. At man gjerne blir mer rolig, kanskje mer forståelsesfull overfor andre. Klokere, får viktig erfaring til å løse livets utfordringer på en bedre måte. Det er vel derfra det kommer at det er lurt å lytte til de eldre.

Mange kjenner det kanskje slik. For min del, som fersk 50-åring, kunne ikke beskrivelsen passet dårligere. Jo, så er sikkert kjeften bare blitt større med årene, men når det er alvor, altså her ved tastaturet akkurat nå, så sliter jeg tungt med å finne erfaring og klokskap til å skrive noe som helst som noen som helst kan ha nytte av. Er det den enorme klokskapen som lammer skrivefingrene mine?

Litt, kanskje. Altså på den måten at jo eldre jeg blir, jo bedre skjønner jeg hvor komplisert verden og andre mennesker er, og hvor lite jeg selv egentlig skjønner. Det blir mindre og mindre man kan snakke om og samtidig høres glup ut. For glup er viktig. Så når jeg passerer 60, velger jeg kanskje å bli selvpålagt stum – tør ikke å si eller mene noe om noe som helst?

Men, sånn egentlig så er det det Linn Skåber (47) snakker om, som jeg kjenner meg aller best igjen i. ‘Jeg har ikke ett positivt ord å si om det å bli eldre’, sier komikeren og skuespilleren. Hun sier hun ikke er blitt klokere, blir stadig mer fordomsfull, dømmende og skeptisk til folk. Hennes aller beste tid var da hun var 14 år, for da var hun ‘fullstendig blottet for selvinnsikt’. Det er som om jeg skulle sagt det selv.

Å eldes med litt mer verdighet enn dette, handler sikkert mye om tyngden på bagasjen man har hatt med seg, og hvor godt man har klart å stable et bra liv. Men, det er nok ikke lett for alle å oppfatte seg som relevant, uansett alder, i en tid der absolutt alt bare fyker lynraskt forbi, og alle blikk er rettet nedover, mot smart-telefonen. Ingen er egentlig helt tilstede noe sted, og ingenting som sies er egentlig spesielt viktig. De unge er som kjent bare opptatt av tull og vås og har stort sett problemer. De voksne har selvsagt ikke tid til annet enn å være fast i tidsklemma. Mens de eldre, de har jo ikke vært relevant siden….ja, når var det, egentlig?

Det som aldri blir lite relevant, er å gi ros, spesielt til dem man har nært seg. Og si at man er glad i dem. Siden jeg selv er verdens dårligste på begge deler, er nok dette min viktigste forbedringsmulighet for å eldes med verdighet.

Facebook Kommentar