Humor og glede: Astrid tar gjerne opp en bok og leser en vits på tampen av vårt besøk. Foto: Mette Kolberg

Betyr mye for mange

Vi fortsetter våre glimt fra arkivet med reportasjen Ingunn Dahle lagde om Astrid Kiel i oktober 2013. Astrid viser fremdeles omsorg for andre, og sprer glede der hun er, og fortjener at denne saken publiseres på nytt:

Hun er opptatt av å vise andre at hun bryr seg, Astrid Skoglund Kihl (76).
– Vet du, nå er jeg blitt telefonbestemor.

Tekst: Ingunn Dahle. Foto: Mette Kolberg

Det er mange minner å hvile øynene på i stua til Astrid. Familiebilder, engler, et utvalg av blått glass i vinduet som fanger opp lyset fra dagen utenfor. Ferdigstekte vaffelkaker som ligger lekkert dandert på glassfat med stett. Et variert utvalg av syltetøy som sukkersøtt følge, kaffe og et tydelig hint om at vi er mer enn velkommen. Vi fikk ei fin stund sammen med omsorgsmennesket Astrid.

Deilig barndom

Hun minnes barndommens gyldne dager med glede, Astrid. Foreldre som var svært glade i hverandre, de var ikke fremmede for å vise sin kjærlighet foran barna. Tilbakeblikk på en snøfylt skolevei der mamma Nansy gikk foran og tråkket vei for barna, en pappa som kom hjem fra jobbreiser med gaver til sin kjære. Et hjem med mye latter og moro.

– Mamma og pappa var så snille at jeg får klump i brystet når jeg tenker på dem.

Astrid forteller om en far som ble syk ganske tidlig. Om hvordan han helt utslitt etter endt arbeidsdag, kom hjem og fikk hjelp til å vaske ansikt og hår før han fikk legge hodet i konas fang. Der ble han vugget og fikk slappe av. Astrid ler og legger hodet litt på skakke.

– Det er gode ting å huske tilbake på.

– Jeg har hørt at du også er veldig snill, Astrid…

– Det er ikke jeg den rette til å svare på, det eneste jeg kan si er at jeg er veldig glad i mennesker. Jeg har èn sikker diagnose: kronisk munndiare, jeg er fæl til å prate.

Halsaramp

Hun er egenerklært halsaramp. Som fjortenåring utvandret hun til kommunesenteret Ørnes hvor hennes skjebne etter hvert skulle bli beseglet. Kristian Andersen het han, mannen hun skulle velge å dele livet sitt med. Pappa til hennes tre barn, klippen i livet.

– Det sa pang!

Hun flirer, det gjør hun ofte. Smilet er bredt, latteren god. Ofte er hun på beina for å hente ting hun mener mangler på bordet.

– Han var så fantastisk, snill, god og hjelpsom. Alltid opptatt av at jeg skulle ha det bra.

Han kom fra militæret. Etter en fest på folkets hus ble de sittende å prate på en benk til den lyse morgen. Etter den natten gikk det slag i slag, ringforlovelse da Astrid var 18, giftermål da hun ble 19. Som 20-åring var hun blitt mamma.

– Jeg husker jeg tok han med hjem på besøk til Halsa. Det var før vi ble gift.

Astrids mamma hadde ikke noe stort ønske om at de nyforelskede skulle dele rom. Astrid forklarte tålmodig at seng hadde de nok allerede delt en stund.

– Mamma kom med en fotsid nattkjole hun forlangte at jeg skulle kle på meg. Da hun kom med frokost på sengen neste dag, var Kristian ikledd gevantene. Vi har flirt mye til minnet i ettertid.

En tung tid

De har danset, elsket, ledd, delt over førti gode år. På veggen over sofaen henger et maleri i sterke farger. Et dansende par tett sammen. For Astrid ble det et symbol på hennes mange timer i armene på Kristian.

astrid-02

Kjært bilde: Astrid foran et maleri i sterke farger som minner henne om hennes og Kristians mange timer på dansegulvet. – Jeg dro tilbake til butikken og kikket på bildet fem ganger før jeg bestemte meg for å kjøpe det.

– Jeg dro fem ganger tilbake for å se på bildet i butikken, før jeg bestemte meg for å kjøpe det. Ungene mine fatter ikke at jeg vil ha det på veggen, de synes det er grusomt.Astrid har vært enke i 12 år, Kristian gikk bort da han var 66.

– Han hadde kreft, men det var ikke det som tok livet hans. En betennelse i magen var begynnelsen på slutten.

Hun smiler mildt. Selv om hun fremdeles savner mannen sin er minnene bare gode. Hun vet at Kristian ikke ville ønsket at hun sørget resten av livet, derfor har hun valgt å leve videre med gleden som rettesnor.

– Ungene hadde vel gjerne sett at jeg hadde funnet meg en ny mann. Da bare spør jeg dem: – Hvor finner jeg en livsledsager som pappa? Det er en sånn mann jeg vil ha!

Astrid på telegrafen

Da Astrid og Kristian bodde i blokkene i Glomfjord, jobbet hun samtidig på telegrafen. Dette var før mobiltelefonenes tid og mye kommunikasjon gikk gjennom henne. Til jul skulle alle Hydro-ansatte ha telegram med lykkeønskninger fra ledelsen. På den tiden hadde Astrid ansvaret for talestasjonen i Glomfjord.

– Jeg husker en julaften da vi ikke kunne starte feiringen før klokka 22.00 om kvelden. Jeg tok imot og noterte etter hvert som telegrammene kom. Kristian leverte dem ut. Med seg som liten hjelper, hadde han Anja.

– For å motivere henne lærte han henne om stjernebildene, det er lærdom som sitter spikret den dag i dag.

Som telegrafdame var det en del kjøreregler for hva som var tillatt og ikke. Det å lytte til samtalene var strengt forbudt, men det hendte at de ansatte ble bedt om å gjøre unntak.

– En periode var det en eldre dame som fikk slibrige telefoner, da ba politiet oss om hjelp til å finne ut hvem som sto bak.

Tiden på telegrafen opplevde Astrid som spennende. I tre år hadde hun sin arbeidsplass på Ørnes lensmannskontor. En del ting de var vitne til, var ikke særlig morsomme, men de måtte bære det med seg, de hadde ikke lov til å prate om det de hørte til noen.

– Det hendte jo at det gikk utover nattesøvnen innimellom. Men alt i alt overskygget de koselige tingene det som var vanskelig.

Astrid om mammarollen

– Jeg er så glad i ungene mine at jeg gjerne hadde dødd hvis det hadde gjort deres liv bedre!

Hun reiser seg, henter en varmere jakke som hun tar på seg. Spør om vi fryser, tar vare på gjestene sine. Innimellom ringer telefonen og hun tar seg god tid til å prate med de som trenger litt Astrid-tid.

– Da Jøran skulle flytte nordover fikk jeg vite det gjennom nærkanalen, han har alltid vært en skøyer.

Latterdøra kommer på vidt gap når hun forteller om sønnen som forkynte hjemkomsten på en slik oppfinnsom måte.

– Da gråt jeg, det gjorde meg så glad.

Åpenhet, den gode samtalen med hverandre. To viktige og grunnleggende verdier i hjemmet. Det å legge planer sammen og å ha et åpent hus for alle barnas venner. Å inkludere andre i livet sitt har alltid betydd mye for Astrid.

– Vi hadde ikke alltid så god plass. Allikevel var det uten unntak lov å komme hjem til oss. Når ungdommene kom, kokte jeg kakao og smurte brødskiver.  Hvis de ville bli værende etter at vi hadde lagt oss, var også det helt i orden..

For ikke så altfor lenge siden traff Astrid en gammel venn av eldstesønnen Johnny, tilfeldig i Oslo.

– Han takket oss for at vi alltid hadde ei åpen dør da de var unge. Det var en fin tilbakemelding å få.

– Er du like glad i besøk fremdeles, Astrid?

– Jeg ser gjerne at det kommer og går folk hele tiden. Det eneste problemet nå, er at helsen gjør at det er vanskeligere å holde huset i den stand jeg ønsker. Jeg vil gjerne ha det sånn passe ryddig når jeg får kjente og kjære innom.

Et bredt engasjement

Astrid er ikke typen som ønsker å sitte hjemme i godstolen og tvinne tommeltotter. Etter at Kristian døde, føltes dagene lange og til dels ensomme. Hun valgte å komme seg ut. Seniorkafe mener hun er et fint tiltak for de eldre og en flott møteplass. En annen interesse er musikk og kor.

– Jeg hører alltid på musikk, for meg er det en stor del av livet. I bilen har jeg Meløy-cden, veien videre. Den er så fin, jeg er superimponert over det de har fått til.

I et hjørne av stua står både gitar og orgel. På toppen av den hvite veggreolen troner en siter, et strengeinstrument Astrid reddet fra den sikre død da det skulle kasseres av en bekjent.

– Jeg kjøpte gitaren i 50-års gave til Kristian. Orgelet er mitt. Jeg har alltid hatt et ønske om å lære å spille, men så langt har jeg ikke hatt tid.

Siter derimot, det kan hun traktere. Sammen med Reidun Whittall har hun hatt flere fine stunder med instrumentet.

– Å ha gode venninner betyr mye. Det at noen bryr seg og vil ha meg med på forskjellige aktiviteter, har gjort årene etter at Kristian gikk bort rikere. Man er bare nødt til å leve videre, det er viktig å komme seg ut blant andre mennesker.

Knutepunktet har betydd mye for kvinnen foran meg. Menneskene, de som jobber der….Astrid kan ikke rose dem nok.

– Jeg kan takke knutepunktet for mye. Når vi skal på turer og arrangement, tilrettelegger de slik at det skal være mulig for alle å være med. Det er alltid noen man kan prate med der hvis man føler seg ensom. Jeg er der når jeg føler behov for å ha mennesker rundt meg.

 

Å bety noe for andre

Astrid betyr mye for mange. Hun sier selv at hun har slitt ut flere mobiltelefoner, noe som ikke er vanskelig å tro på.

– Å være noe for andre er viktig for meg. I sommer da jeg var i Finnmark sammen med Knutepunktet, ble jeg telefonbestemor for ei på tolv år.

På mobilen har hun bilde av ei nydelig jente med langt, mørkt hår. Hun smiler lunt og forteller:

– Hun er fra Nepal, men har bodd tre år i Alta. Pappaen og brødrene hennes er døde. Hun har kun moren igjen. Da hun fortalte meg at hun ikke engang hadde en egen bestemor, spurte jeg henne om hun kunne tenke seg til å ha meg som telefonbestemor.

Nå har hun inkludert jenta i familie og tanker.

– Hun gråt da jeg spurte henne. Så kastet hun seg rundt halsen min og ga meg en god klem.

Smilet er breddfullt av omsorg, man blir glad av å være i samme rom som Astrid.

– Jeg gjør jo en del galskap også innimellom. Noen kan sikkert bli forbannet på meg. Men jeg liker å få folk til å flire. Hvis dere ikke har det travelt skal jeg fortelle en vits…

Vi lener oss tilbake, spiser vafler og nyter en historie sånn aldeles litt på kanten. Fortalt med glimt i øyet og stor innlevelse. Innimellom stopper det litt opp, det er ikke så lett å fortsette når latteren får overtaket.

– Når man sprudler over av ting som gjerne vil ut, hvordan i alle dager skal man bære seg åt for å holde det inne? Jeg og Kristian hadde mye artig i lag, innimellom var vi nokså barnslige, noe barna ofte fikk merke.

astrid-fors

Helse og helbred

Helsa si vil hun helst ikke snakke så mye om, Astrid. Hun har i mange år hatt kols, for halvannet år siden var hun uheldig og falt ned trappa i huset der hun bor.

– Den helsa man har fått utdelt er den man må leve med. Da jeg datt ned trappa måtte jeg sy 10 sting i hodet og fem i hånden. Hadde jeg fått bestemme, vet jeg ikke om jeg ville dratt på legevakten engang. Det verste med hele seansen var at jeg tok livet av hanen min, den var jeg nemlig glad i.

Hun tar oss med til trappa for og levende kunne beskrive hendelsen. På avsatsen halvveis ned troner en keramikkhøne i ensom majestet. Hanen tok Astrid livet av i fallet, den ble knust da hun ramlet bakover.

– Jeg har vært satt litt tilbake helsemessig etter trappestuntet, men velger å gjøre det beste ut av situasjonen. Det gjør livet mye enklere.

Også et kristent livssyn har betydd mye for henne, hun betegner seg selv som en glad-kristen.

– Troen min er ikke noe jeg går rundt og prater om til andre. Jeg vil jo ikke bli ansett som gal heller.

Hun flirer og sier:

– Verdiene mine er ikke så kompliserte. Å være god mot din neste er en viktig leveregel. Det å hjelpe andre hvis du har mulighet, mener jeg også er en fin ting å ha med seg i bakhodet. Ungene har jeg forsøkt å lære forskjellen på mitt og ditt, og det å oppføre seg skikkelig mot andre.

 

Ikke helt som alle andre

Hun er av et annet kaliber enn mange andre bestemødre vi har møtt. Hun tør å kaste seg ut i ukjent farvann, og er ikke redd for å forsøke noe nytt. I sommer kjørte hun gokart for første gang i en alder av 76.

– Det var så artig at du aner ikke!

Det Astrid glemte å ta høyde for var eksosen som kom inn i hjelmen. Hun hadde glemt å lukke igjen visiret foran. Eksos og kols er sjelden en heldig kombinasjon.

– Det ble bare tre runder, men jeg storkoste meg.

Også karusellene på Tusenfryd fikk kjørt seg da bestemor Astrid dro på Tivoli. Varselskilt om at folk med hjerteproblemer ikke skulle utsette seg for halsbrekkende opplevelser latet hun som hun ikke enset.

– Da jeg bukserte meg på plass i SpaceShotten visste jeg nok ikke helt hva jeg gikk til. Jeg fikk noen undrende blikk da jeg satte meg til for å bli skutt 65 meter opp i været. Underveis ble jeg fotografert, men det bildet får du ikke, jeg ser ut som et levende lik.

– Er det noe du enda ikke har opplevd, som du drømmer om å gjøre?

– Sånn par-hopp i paragliding hadde vært gøy, men det ønsket tviler jeg på kommer til å gå i oppfyllelse.

 

 

Facebook Kommentar