Spektakulær sagejobb: is-flisene fyker når Bjørn Abel sager isblokker ut av selveste Svartisen. De enorme isblokkene ligger ved bredden av det dypfryste Storglomvatnet, ikke langt fra Holmvassdammen. Alle foto: Edmund Ulsnæs

Spektakulær sagejobb

Denne saken er hentet fra Framtia utgave 9 i 2012. Journalist Edmund fikk ikke helt scooter-skrekk, bare nesten.  Fornøyelig tilbakeblikk og åpen for alle å lese 🙂 

Store blokker av is skjærer han ut av selveste Svartisen, Bjørn Abel. Dette er historien da fem fjellsoldater dro til fjells for å hente is som skal bli instrumenter. Med på turen: en kulturarbeider, en filmfotograf. Og en bladfyk fra framtia.

Uvant oppdrag: Svein Kibsgaard har vært aktiv i Røde Kors Hjelpekorps i Glomfjord i 25 år, og har opplevd det meste til fjells, både på godt og vondt. Men saging av isbre med motorsag var en ny erfaring….

– Blei du redd nu, Ulsnæs? Ja, det e’ vel berre én ting å gjør: du får gå og bytte truse, hæ, hæ, hæ! Det ble drama, hardt arbeid og Meløys mest spektakulære natur, da framtia deltok i jakten på den musikalske isen….

Reiseleder Tor-Anton Andersen humrer høyt og lar som vanlig replikkene hagle, og med god grunn. Journalisten har panikk i blikket, larver i magen og nervøs gelé i knea. Vi har ridd opp knauser og ned fjellvegger på råsterke hester her oppe på Meløys tak. Fire snøscootere tett i tett i skarp luft og fantastisk vintervær. framtia er på ekspedisjon sammen med Andersen og fire andre durkdrevne fjellsoldater i Glomfjord Røde Kors Hjelpekorps. Og vi har et oppdrag.

Må ikke slurve: – Er den stor nok, Bjørn? Spør Tor-Anton Andersen. Is-musikeren har bestilt blokker på 40x40x60 centimeter.

Internasjonalt navn
Terje Isungset. Født på Geilo 4. mai 1964, i dag internasjonalt kjent musiker og komponist. Har høstet stor anerkjennelse for kombinasjonen av uvante lydkilder som bukkehorn, munnharpe og tre. Og har gitt ut 6 cd-er med musikkinstrumenter av is. Du opplevde ham kanskje ved Engenbreen en tidligere sommer – nå er han tilbake. Isungset spiller når Meløys kraftjubileum åpner med spektakulær forestilling kommende fredag.
– Jeg vil lage et ishorn av is hentet fra Svartisen. Jeg vil at dere skal få høre lyden av deres egen is, forteller Isungset når han blir oppringt av lokalavisen i Meløy.
Ishornet han laget ut av Engenbreen sist, tok han med til London Jazzfestival, og brukte det deretter under 40 konserter i verdensbyen.

Glatt, tung: Ei blokk på 100 kilo såpeglatt is er bare-bare å få opp på en slede, og ire mann må til (over). Fra venstre Morten Opsahl, Tor-Anton Andersen, Bjørn Abel, og Svein Kibsgaard. Og så (under) må den verdifulle lasten sikres før den farefulle ferden tilbake og ned fjellene til Glomfjord. Til venstre Nils Runar Myhre.

Sager store blokker
– Her! Her har dere rette lyden! Roper Bjørn Abel.
Vi har gjort stans ved vestbredden av Norges største vannmagasin, og fjellveteranen banker hardt i den blå isblokka. Han henter fram motorsaga, den med ekstra langt blad. Etter noen sterke drag med snora hører vi lyden av skogsarbeid, og sagingen kan begynne. Men vi er ikke i skogen, vi er på et dypfrosset Storglomvatn, ikke langt unna Holmvassdammen. Is, kulde og snø overalt. Over oss: naturens mest fantastiske kunstverk i Meløy – blå, taggete og fryktinngytende. For her henger Svartisen ned mot oss, og den har allerede gitt slipp på hundrevis av enorme isblokker.

Pust i bakken: kald jobb, men Morten, Svein og Bjørn jobbet seg godt varme. Godt med en skvett kaffe før hjemturen.

– Bjørn, blir den stor nok? Vent litt! Roper Tor-Anton Andersen.
Han kommer med tommestokken, og Bjørn tar en målepause. Musikeren har gitt klar beskjed. Isblokkene må være 40 centimeter høye, 40 centimeter brede og 60 centimeter lange. Joda, Bjørn har gjort jobben så langt. Nå skjæres ytterligere to blokker ut av isen, den som for det vi vet er flere tusen år gammel.


Glade amatører
Det er blitt ettermiddag, og vi er milevis inn i det øde vinterlandskapet, kloss inntil Vestisen av Norges nest største isbre. Tor-Anton tørker svetten fra panna. Sammen med reisefølget har 66-åringen vært på farten siden klokka 10 denne søndagen.
– Jeg er spent på hvordan musikeren bedømmer isen vi kommer med. Vi lette en del, og har banket på isen, men vi er jo bare glade amatører på dette, så det blir spennende, smiler han.

På Tor si bu: kloss inntil Storglomvassdammen ligger varmestua og lageret Torsbu, som ganske riktig har fått navn etter Tor-Anton Andersen. Her er det kjærkomment med ei brødskrive og en kopp kaffe for han og fjellkameraten Bjørn Abel.

Så vinker han følget med tilbake, på den siste, men krevende delen av ekspedisjonen. På turen opp har vi kjørt til Glombreen, ned Vakkerdalen, forbi foten av Storruffen, ned til Vann 700, så Damebakken ned til Øvre Navervatn, videre opp til toppen av Daumannsdalen, ned igjen til Namnlausvatn og så opp til Torsbu ved den enorme Storglomvassdammen, før transport-etappen kilometervis langs isflaten. Nå skal ferden gå langs de samme, merkede løypene tilbake, men denne gangen skal scooterne frakte folk og tung last på sledene ned de stupbratte fjellene mot Glomfjord.

Lyden av Meløy
– Jeg husker fortsatt konserten ved Engenbreen. Været var så flott at det på bildene mine ser nesten uvirkelig ut, som om vi er limt på et annet bilde! Husker Terje Isungset.
Nå kommer han altså tilbake til Meløy. For ny konsert på en helt annen årstid og med annet tema, ja, men først for å lage instrumenter.
– Jeg må først høre på hvilken resonans isen har. Først skal jeg lage et ishorn, men kanskje flere instrumenter, også.

Vakkert, vakkert: i fantastisk vintervær og nedstigning til Vann 700 på Glomfjellet.

Det er dette som er hans konsept. Nesten 40 konserter i fjor i Australia, India, Tyskland, Storbritannia, Nederland.
– Såframt det er mulig benytter jeg lokal is. Hvis det skal være i konserthus, har jeg med en frysebil når det er i Europa, forklarer den erfarne «ismusikeren».
Denne gangen skal han altså spille utendørs ved Lille Glomvann. Og med is fra Svartisen, den som sørger for mye av vannet til vannmagasinene som igjen gir oss kraften som igjen er nettopp det vi feirer i Meløy i år.

Om truser og sånt
Og ekspedisjonen? Joda….
– Du ser litt redd ut, Ulsnæs? Flirer Tor-Anton Andersen, reiselederen som underveis selvfølgelig har krydret turen med sine flirbare historier.
– Ja, det blei vel med deg som med de der karran som bodde nede i Glomen, og så kom stormen, reiv taket av nabohuset og slengte det inn vinduan hos dem. «Ja, ka dokker gjor da?» blei de spurt. «Jo», sa han ene, «det var bare én ting å gjøre, det var å bytte truse!», hæ, hæ, hæ.

Undertegnede har bare én ting å si, etter isende vind, kalde hender og føtter, høydeskrekk, scootervelt og nær-døden-ned-fjellet: hva jeg har i trusa, det har ingen noe med! Men når du sier det, så er ganglaget litt bredt, ja….

Facebook Kommentar