Å gå på tur over tregrensa, ble regnet som en bragd av meningsløse dimensjoner, med mindre det var påske og man skulle holde det lokale Røde Kors-korpset i form...

Stille rundt husene

En søndags ettermiddag sitter jeg og ser ut av vinduet på kjøkkenet. Det er helt stille der ute, ikke et menneske å se, ingen biler, og sundet er blikk stille. Med kaffekoppen i hånden lurer jeg på hvor alle menneskene har tatt vegen, og begynner å trekke frem minner fra rolige søndager i barndommen i Namsos. På stille søndager, kunne man høre lyden av vannsprøytene på byens største sagbruk, som en evig påminnelse om at tømmer var selve livet. Som namdaling er jeg nemlig oppvokst med lukten av kuskit og tømmer. Og fortsatt minner denne lukten meg om penger og levende distrikter. Byen Namsos ble i sin tid etablert som endepunktet for tømmerfløtingen i distriktet, og hele samfunnet har gjennom generasjoner basert sin eksistens på treverk. Folk jobbet «på saga», bodde i små trehus og sagde ved på fritiden. Barna lekte med treleker, man lagde sanger om trær og laget nytt land ved å fylle elveos og fjord med sagflis. Selv begrep som «tresprit» og «tømmermenn» ble oppfattet som positive i Namsos, noe som sikkert forklarer hvorfor de aller fleste i byen var svaksynte og manglet noen fingre.

Et slikt forhold til trær, gjorde selvfølgelig at alle områder over tregrensa ble regnet som verdiløse. Det var drikkevannsland og rypeterreng, og ikke noe sted å oppholde seg, med mindre man var på tur hjem fra andre steder i landet. Å gå på tur over tregrensa, ble regnet som en bragd av meningsløse dimensjoner, med mindre det var påske og man skulle holde det lokale Røde Kors-korpset i form.

Her i Meløy derimot, er fjellet det eneste som teller. Fjellet har gitt kraft og kjølevann til industrien og is til turister i snart hundre år, og her lager man fyllinger av stein. Meløyfjæringer på tur skynder seg gjennom skogen, uten å se et eneste tre, på jakt etter sitt fjelldorado. Det er først når man har kommet seg over tregrensa man får puste skikkelig, kan det virke som. Siden jeg flyttet hit for snart sju år siden, har jeg fått ukentlige påminnelser om fjellturene, toppene, bøkene og turene – som jeg burde tatt. Folk rundt meg snakker om hemmelige stier, skard, tinder og røyser som om det var navnet på sine egne unger, og med største selvfølgelighet snakker de om den neste ekspedisjonen, som de skal ta i morgen ettermiddag. Mens potetene koker liksom.

Da jeg var til stede (som observatør) på fjelltrimkvelden, for å hylle de som hadde tatt minst ti ulike fjelltrimposter i 2017, gikk dimensjonene på fenomenet opp for meg. Hele 11.000 – elleve tusen – meløyfjæringer hadde gått på fjelltur i fjor. Og da har man bare telt de som har skrevet seg inn i boka. I tillegg kommer alle de som ikke skriver seg inn i bøker, de som bare er på vei til eller fra noe, og de som ikke fant noen bok å skrive navnet sitt i. Etter omtrentlige antakelser anslår jeg det reelle tallet på fjellvandrere til rundt 20.000 meløyfjæringer. På tur i steinrøysa. For det første betyr dette at det blir sinnssykt mange selfier, med luft og bygd og hav i bakgrunnen, men det betyr også at det til enhver tid, altså døgnet rundt – hver eneste dag, befinner seg fem meløyfjæringer på tur til eller fra en fjelltopp.
Og da er det ikke rart at det blir stille rundt husene i bygda.

Rune Meosli

Facebook Kommentar