torfinn-bredde

- Ei jul var banksjefen med frue invitert til middag på tredje juledag. Da kjeda jeg meg, men hadde lite å bidra med for å få opp stemninga.

Juleminner

Når jula nærmer seg kommer minnene fra barndommens jul sterkt tilbake.

Som barn hadde vi mange plikter før jul, som det å fylle alle vedkassene i stue og loft med tørr bjørkeved. Det skulle være varmt innomhus i jula. Varmen fra de store etasjeovnene fylte selv det minste kott, og kjempa mot sprengfrosten som banka på utsida av kvitrima vindusruter, og ville inn. På alle nattbord stod krumbøyde stearinlys. Ute seig røyken over takene gjennom blåfrosten. En eim av brent bjørk bredte seg mellom husene.
Dyrene i fjøsen fikk mat så det monnet, og et ekstra lag med sagmugg til å ligge på. Fuglene stod i kø i alle julenekene og hakka korn. På døra til utedoen hang en grønn grankvast pynta med ei stjerne. For oss tre brødre var julegavehandelen en stor begivenheten. I knallfrosten traska vi fire kilometer nedover til Korgen med en slump penger i bukselomma. Det knirka som ei knakende dør for hvert steg i de heimsydde ullskoene. I det sterke måneskinnet glimta det fra tusen snøkrystaller mellom skyggene fra trærne. Vi la hodene på nakken for å se stjerneskuddene som raste over himmelen og stupte ned bak fjellene. Julegaven til min mor var den viktigste. Hun hadde slitt med juleforberedelsene fra morgen til kveld og fortjente det fineste smykke i gull. Men det hadde jeg ikke råd til. Jeg husker godt da jeg fant den fine blå sukkerskåla med bøyle i blankt metall. Den var ikke av sølv, men fin var den!

Julegaven til min mor var den viktigste. Hun hadde slitt med juleforberedelsene fra morgen til kveld og fortjente det fineste smykke i gull. Men det hadde jeg ikke råd til.

Jeg minnes en høst jeg erta minstebroren min for at han ofte satt og strikka. Det va kvinnfolkarbeid, sa eg!

Jula kom, og vi var syv søsken med foreldre som pakka opp julegavene i peisestua. Jeg fikk en mjuk pakke fra minstebroren. Det var spent taushet da jeg dro fram et par votter fra pakken. Peisestua var fylt av beundring for han som hadde strevd i flere uker med å strikke votter til broren sin.

Jeg syntes vottene var fine, og snudde meg mot min bror, noe beskjemmet.
Tusen takk for vottan!

Første juledag hørte vi ofte på gudstjenesten på radio. De yngste måtte i det minste sitte stille når presten fortalte om Jesusbarnet som kom til verden for å frelse oss fra all synd.
Fra hvilke synder? Spurte jeg meg sjøl.

Ei jul var banksjefen med frue invitert til middag på tredje juledag. Da kjeda jeg meg, men hadde lite å bidra med for å få opp stemninga. For å more gjestene fortalte min far ofte historier. De kunne være vovete uten særlig grunn til å engste seg for Herrens vrede. Banksjefen snurra på tallerkenen. Han ante at noe var på gang. I en av historienes dramatiske sekvenser endte det med at en mann ble overraska i naken tilstand inne på et kjøkken. I sin iver etter å skjule sine edlere deler hogg han tak i en tilfeldig tallerken som han holdt foran seg.

Men det måtte minst va ein djuptallerken, utbrøt jeg spontant.

Hele selskapet lo så lysekrona rista. Mor lo mest, og måtte fyke på loftet i et helt nødvendig ærend. Banksjefen ble mørkerød i ansiktet og snurra ikke mer på tallerken. Han flirte så magen rista, og frua lo hikstende. Jeg syntes det ble vel mye ståhei av så lite.

Hver eneste jul dro vi på julebesøk til Valla. Der hadde vi tanter og onkler og minst 25 søskenbarn. Vi kjørte en time med hest og sluffe, ofte i sprengkulde, og satt innpakka i skinnfeller og varme ullklær. Vi hadde to minneverdige dager hos slekta på Valla. Da vi kom heim var huset kaldt, og far fyrte opp i stua. Den gode varmen trengte inn i hver krok.

Det var et helt år til neste jul.
Skyvedørene til peisestua ble trukket for.

Facebook Kommentar