Slukøret rusler jeg ut på kjøkkenet, og gjennom sammenbitte tenner freser jeg til sønnen: - Bursdager, frisørtimer, nye gardiner og andre forandringer… Neste gang sender du en melding før jeg kommer hjem, ok?

Fire små traktorer

 

Det damper under kjeledressen. Jeg er kledt for en kald vinterdag, med en varm strikkelue, sjøvotter og en solid kjeledress. Dermed er jeg grundig overkledt for moderat aktivitet, under en stekende finnmarkssol. Jeg har prøvd å åpne kjeledressen så langt anstendigheten tillater, men det ryker fortsatt av meg. Atten hunder står ekstatisk og venter på kos, seletøy og det de elsker aller best: Å trekke tungt og fort!

Det er så vakkert der under en stålblå himmel, med glefsing og uling fra hundene som venter på meg. Jeg spenner fire av dem fast i lina, en etter en, og sørger for at lederhundene også blir fastspent i hverandre. Så stiller jeg meg bak sleden, og kjenner at tresleden knaker i sømmene der den blir strukket mellom hundenes muskler og ankeret som er sparket dypt ned i snøen. Jeg stiller meg oppå bremsen med all min tyngde, mens jeg forsiktig rykker ankeret opp av snøen. Så beregner jeg avstanden til forrige ekvipasje og flytter føttene forsiktig fra bremsen og over på meiene. Jeg utbryter et forsiktig «jaaah», men hundene har allerede merket friheten og hiver seg framover i seletøyet. Sleden hopper fram med et rykk, og seiler av sted på snøen. Jeg tviholder i håndtaket, og dras med ut på den store hvite vidda.

Den harde snøen på bakken gir godt feste for hundene, og jeg kjenner gleden til hundene smitte over på meg. Helt stille farer jeg framover med en herlig og noe ufortjent lykke i meg. Jeg har gledet meg til dette i flere måneder, og nå kjenner jeg styrken av fire middels store traktorer som faktisk jubler over å få trekke meg inn i lykkerusen på en sein vår i Finnmark.

Vinden omfavner ansiktet og jeg kjenner på følelsen av flatt viddelanskap under meiene. Snøen brer seg utover i uendeligheten og sola varmer ansiktet og kroppen. Det er akkurat dette jeg kom hit for, og det er dette bildet jeg skal ta med meg hjem, tenker jeg, der og da. I det jeg åpner øynene ser jeg at jeg fortsatt er på det samme jordet, og at jeg har samme avstand til sleden foran meg. Jeg gir fra meg et patetisk «yeehaa» til hundene, som kikker på meg og lurer på hva jeg mener med det. Mitt ønske om mer fart blir enkelt og greit avvist, og jeg bestemmer meg for å nøye meg med det jeg har.

Etter tre runder på jordet går jeg fram til hver hund og takker for turen. De er lykkelige og varme, men langt fra slitne. En skikkelig treningstur varer gjerne i sju timer for disse evighetsmaskinene, men jeg har forståelse for at en gjesteopptreden som motor for en stortrønder kanskje er litt hardt, bare to uker etter Finnmarksløpet. Jeg er likevel fornøyd. Jeg har kjørt hundespann for første, og absolutt ikke siste gang.

Neste morgen sitter opplevelsen ennå i. Støle og stive muskler tilskrives beskjeden grunntrening, men til og med lukten henger igjen. Jeg priser meg lykkelig for at jeg ikke skal opp å mate og stelle atten hunder.  At jeg ikke MÅ kjøre en tur med dem hver dag, og at jeg ikke trenger tre mål ekstra tomt, redskapsbod, nabovarsling og utstyr for flere hundre tusen kroner. Alt dette kan andre ta seg av, så kan jeg få toppen av kransekaka, et par ganger i året. Og i hjørnet på rommet henger det en kjeledress som lukter stramt av hundepiss og bål. Herlig!

Facebook Kommentar